Av Kristian B Ellingsen:

Hei Snorre

Takk for mange interessante spillhistorier og annet bridgestoff på live.bridge.no .

Jeg er helt enig med deg i at det er svært mye å hente i motspill i bridge. Man spiller jo motspill i halvparten av spillene. På tross av dette tror jeg mange bortprioriterer utvikling og makkeravtaler på dette området i jakta på flest mulig fancy meldekonvensjoner.

Motspillet mot 3NT-kontrakten du skriver om er interessant og instuktivt på flere måter. Vest utfordres til å regne seg fram til hvor mange hp makker kan ha ut fra meldingsforløpet og i tillegg hvilke kort som skal til hos makker for at det skal være beit i kontrakten. Slike resonnementer er i mange sammenhenger viktige når man spiller motspill. Øst på sin side kan som du skriver bidra til å vekke makker ved å legge spar ti på sparrunde nummer to for å vise interesse for den høyeste farga hjerter.

Jeg mener at det samme spillet også har et interessant spilleteknisk poeng for spillefører. Er det virkelig riktig å lasjere sparen to ganger for dermed å gi motspillerne sjansen til å skifte fot ved å sette opp hjerteren i stikk tre? Så lenge hjerteren sitter 4-3 (60 % sjanse) kan motstanderne alltid få satt opp minst to hjerterstikk som de får hentet når en av dem kommer inn på kløveress. Om hjerteren ikke skulle sitte jevnt fordelt vil de uansett få tak i hjerterstikkene og beita dersom den med hjerterlengden sitter med inntaket i kløver.

Kan det ikke være en like grei plan å stikke første sparrunde? Dette går alltid bra om sparen sitter 4-4 eller er blokkert, som det aktuelt var. 

Selvfølgelig har jo bridgen en del psykologiske faktorer ved seg som kan føre til at motspillerne i slike tilfeller fortsetter sparspillet i samme farta. Men om Vest er våken eller blir vekket av makker vil han finne den dødelige hjerterskiften i tide, og da har man spilt på at motparten skal gjøre feil heller en en variant der sparen ordner seg, som jo vil være mulig i en god del tilfeller.

Med vennlig hilsen

Kristian B. Ellingsen