Selv om det ikke har vært noe mesterskap for Norge i år, har det vært stor oppmerksomhet rundt landslaget . Den største årsaken er nok manglende resultater internasjonalt av våre potensielle landslagspar. Vi som sitter på tribunen er utålmodige og roper over oss når vi nå snu resultatlistene på hode for å finne norske navn.
Det er mange som har meninger om landslaget, men det er ganske behagelig å kaste ut meninger i hytt og pine uten å måtte ta ansvar på noen måte. Christian Vennerød har på den måten en uriaspost der han er sjanseløs til å gjøre alle til lags. Uansett hvilke par han tar ut vil han få kritikk. 

Jeg har bedt Christian om en liten kommentar og den kommer her:

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
  
” Jeg vil ikke gi en løpende vurdering av spillernes sjanser for å bli tatt ut på laget. Det øker stresset, et stress som er hardt nok for disse spillerne allerede. Og det presser spillerne til hele tiden å la være å gjøre de nødvendige endringene i sin stil og sine systemer fordi de kortsiktig ønsker å ligge høyt på landslagssjefens «ranking».

Det er klart at internasjonale resultater er nødt til å være med i vurderingen. Det er kanskje det viktigste enkeltkriteriet under forutsetning av at alle i troppen oppfører seg ordentlig og forbereder seg seriøst. Men det er mer enn et dusin andre kriterier som teller i den endelige vurderingen (se tidligere artikkel). Ett av dem er internasjonal satsing og offensiv holdning. Så det er et pluss bare det å melde seg på i Cavendish, nesten uansett hvordan det går. Men for par som åpenbart har gode grunner til å la være å delta, er det ikke noe minus at de prioriterer det som er naturlig i deres utviklingsplaner.

For tiden består troppen av 7 par. Troppen skal fornyes over jul, og det er klart at internasjonale resultater vil påvirke hvem som da kommer med.  Nye par som banker på døren er opplagt Kvangraven-Lie og Berg-Simonsen. Men en svale gjør ingen sommer, og døren er også åpen for andre par som eventuelt kommer som et kanonskudd i divisjonsspillingen.

Noen har sagt at det er for mange som har klippekort på landslaget. Det er helt meningsløst. Boye Brogeland har i praksis hatt det, men ikke en gang han har spilt på alle landslagene jeg har tatt ut siden 2010.

Det er Hoftaniska – Charlsen som har spilt mest på landslaget. Det er ikke tilfeldig, for de har vist en klar vilje til å legge om alt fra personlig livsstil til måte å snakke til hverandre på. De har forstått at det å være på landslaget er noe mye mer enn å diskutere bridge på telefonen, trene litt på BBO og spille divisjon og helgeturneringer i Norge.

Men nå er det mange andre som tydelig følger etter. Berg – Simonsen, som ikke en gang er i landslagstroppen for 2013, drar til Monaco og blir beste norske par etter å ha fått en elendig start. De gir seg ikke – på tørre møkka! Og det er langt fra det eneste gode resultatet de har internasjonalt i år. De har vokst fra juniorspillere til internasjonale størrelser på få år.

Men det er mange gode norske par. Da jeg startet som landslagssjef, lette jeg med lys og lykte etter spillere som jeg mente viste nødvendig vilje til å satse. Nå er mange gode nok  – flere enn noen gang. Og de blir bedre og bedre.

Det skjer et dramatisk løft på mange fronter.

Eksempler: Austberg – Berg ansetter Geo som egen trener og setter i gang landslagssamling i Ungarn. Thomassen – Karlberg får seg egen sponsor, trener fysisk på helsestudio og lager egen web-side for å holde fansen a jour med utviklingen. Erlend Skjetne flytter til London og bor hjemme hos Espen Erichsen for å kunne diskutere og spille bridge sammen daglig og delta lettere i internasjonal sammenheng.

Noe annet som er interessant, er at vi også har par der erfarne spillere drar med seg yngre: Boye og Espen er et gammelt eksempel på dette. Men også Espen og Erlend, for ikke å snakke om Allan Livgård og Terje Aa.

Jeg velger å tro at en faktor som har bidratt til dette, er utvelgelsen av en landslagstropp for ett år av gangen. Det viser spillerne at de har kort igjen til landslaget og at de er sett. Det er bare å vise at de trener seriøst og at satsingen gir brukbare resultater. Dessverre har ikke alle fått med seg at troppen gjelder for ett år ad gangen, men det er jo gøy at Kvangraven – Lie gjerne vil være med i troppen og slår i bordet med sterke resultater både nasjonalt og internasjonalt for å bli med.

Det er kanskje overoptimistisk å tro at iveren, oppfinnsomheten og satsingen gir resultater umiddelbart, dvs i 2014. Men det er meget mulig. Uansett er det kjempeartig og et solid grunnlag for å være optimistisk på sikt. 

Kommer du for å bakspille oss på Letohallen til helga?

Selv er jeg på tur i Europa under divisjonsspillingen, så jeg får ikke sett spillerne «live». Trist, men det er andre ting enn bridge i livet.”