LIVE / live.bridge.no / Vi samler bridgen på ett sted...

Arkiv

Oktober 2013

Man	Tir	Ons	Tor	Fre	Lør	Søn
	1	2	3	4	5	6
7	8	9	10	11	12	13
14	15	16	17	18	19	20
21	22	23	24	25	26	27
28	29	30	31

Per Erik Austberg om resultater og utålmodighet

Skrevet 29.10.2013 22:44 av Snorre Aalberg

Tags:

Hei Snurr.

Jeg har lyst å dele noen tanker med deg vedrørende internasjonal bridge og hvordan jeg synes tilstanden i norsk bridge kan sammenlignes med denne.

Vi har nettopp kommet hjem fra Monaco og Cavendish, hvor det som kjent kun var Berg- Simonsen av de norske parene som hevdet seg i toppen.

Likevel sitter vel alle parene med en følelse av at de matcher nivået til en viss grad, men mangel på stabilitet fører til at plasseringene uteblir.

NBF har som kjent tatt ut en landslagstropp med 7 par, da med tanke på representasjon i EM for landslag neste sommer. Dersom EM skulle vært gjennomført nå for eksempel i november, ville ikke Norge hevdet seg. Dette sier jeg ikke som en kritikk til parene i troppen, jeg ser ikke umiddelbart at andre par skulle hatt bedre forutsetninger for å spille førstkommende EM så lenge Glenn, Ulf og Silla med sine internasjonale erfaringer har sagt nei.

Norsk bridge holder ikke topp, internasjonalt landslagsnivå pr i dag, det må vi alle innse. Det eneste paret i troppen som har vist internasjonal toppklasse, og da snakker jeg om i mesterskapssammenheng, er Boye og Espen, og det er opplagt at Norge er avhengig av at nettopp de er i storform.

Norge har ikke Geir Helgemo og Tor Helness lenger å bygge sitt landslag rundt, og det generelle nivået på norske toppspillere og / eller norske topp – par er sjumilssteg fra topp internasjonal landslagsbridge. Dette tror jeg faktisk først og fremst skyldes at vi ikke lenger har tilgang til de impulser og den kunnskapsdeling som Geir og Tor bidro med i det norske toppbridgemiljøet når de spilte for Norge, Norge mangler pr i dag bjellesauer som skiller seg ut som klart best og som da innehar en autoritet som andre par kan lære av og ikke minst høre på, noe som igjen vil føre til en stabilitet som er påkrevd for å lykkes.

Internasjonal landslagsbridge over uker kan ikke sammenliknes med parturneringer og andre helgeturneringer, dette er det mange som har vanskeligheter med å forstå. Og det vil kreves kontinuitet i FLERE internasjonale landslagsmesterskap dersom Norge skal forvente å komme i topp 6 i et EM, et resultat som gir oss kvalifikasjon til Bermuda Bowl. I tid snakker vi antakelig om en 10- årsperiode hvor NBF må innse at vi ikke kommer til å hevde oss fast i toppen, og det må også være et viktig element å vektlegge i forhold til hvilke spillere og par det bør satses på i årene framover.

Dersom målsetningen er kortsiktig resultat i førstkommende mesterskap bør det selvfølgelig satses på de par som har vist best form, stabilitet og resultater så tett opp i mesterskapet som mulig uansett alder, tropp og framtidsutsikter, men dersom målsetningen er å bygge et lag for fremtiden bør det tenkes annerledes.

Norsk bridge har vært bortskjemte som har hatt Geir, Tor, Boye, Silla, Terje, Glenn og Ulf som bærebjelker fra 90- tallet til slutten av 2000- tallet, de hadde erfaring fra et utall mesterskap ( i starten med variable resultater ), noe som etter vært ga betaling i form av toppresultater. I dag har internasjonal topp- bridge fått et nivå som ikke åpner for å ha full jobb i tillegg til bridgen, du kan ikke reise til en internasjonal toppturnering rett fra en krevende arbeidsuke og forvente at du skal prestere i et mesterskap dagen etter.

Og det er ekstremt viktig å sørge for å få spilt de fleste av store, internasjonale turneringer gjennom året. Det er et tankekors for alle norske par med landslagsmål at nesten samtlige utenlandske landslagspar for nasjoner som hevder seg i mesterskap, spiller mer eller mindre fast i Nationals i USA gjennom året. Jeg tror ikke Norge kommer i toppen igjen før vi har 4-5 par med tilstrekkelig talent å velge i som har mulighet til å sette av nok tid og ressurser til å reise jevnlig utenlandsk både i Europa og USA, og som har noen mesterskap på baken. Pr. i dag er det kun Boye og Espen som spiller fast i Nationals. Se for eksempel på Polen, de hadde 5 par i A- finalen i Cavendish, og kommer til å være den førende nasjonen i Europa i årene framover som følge av at de har mange par å velge i som holder topp internasjonalt nivå etter å ha reist internasjonalt i mange år.

Geir Helgemo har ikke vært verdens beste bridgespiller dersom han ikke hadde hatt tid og muligheter til å være heltids bridgespiller. Og Helgemo- Helness hadde ikke vært verdens beste par dersom de ikke hadde hatt tid til å leve sammen som et ektepar store deler av året. Alt i alt handler det om en kombinasjon av talent, tid, ressurser, tålmodige koner og ektemenn osv., mangel på noe av dette gjør deg sjanseløs i internasjonal bridge.

Vi må ta innover oss at norsk bridge i overskuelig framtid ikke blir den samme igjen så lenge Geir og Tor ikke er til stede, men dette må vi ikke se på som en begrensning for satsingen framover. Vi er avhengig av å produsere positiv energi i årene framover, og ikke være så resultatorientert på kort sikt. At det i dag er flere norske par som faktisk reiser utenlands og matcher seg, vil etter hvert gi resultater også for det norske landslaget. Vi får håpe at flere par ser at dette er nødvendig for å komme på internasjonalt nivå, og at også våre mest talentfulle, unge spillere klarer å sette av nok tid og ressurser framover slik at den internasjonale erfaringen kommer så snart som mulig. Men vi må være tålmodige, VELDIG tålmodig, det gjelder både for de parene som satser for landslagsspill og for hele det norske bridgemiljøet.

Sånn e d bare..

Mvh

Pil

Christian Vennerød om landslaget

Skrevet 29.10.2013 22:23 av Snorre Aalberg

Tags: Vennerød , Landslaget

Selv om det ikke har vært noe mesterskap for Norge i år, har det vært stor oppmerksomhet rundt landslaget . Den største årsaken er nok manglende resultater internasjonalt av våre potensielle landslagspar. Vi som sitter på tribunen er utålmodige og roper over oss når vi nå snu resultatlistene på hode for å finne norske navn.
Det er mange som har meninger om landslaget, men det er ganske behagelig å kaste ut meninger i hytt og pine uten å måtte ta ansvar på noen måte. Christian Vennerød har på den måten en uriaspost der han er sjanseløs til å gjøre alle til lags. Uansett hvilke par han tar ut vil han få kritikk.

Jeg har bedt Christian om en liten kommentar og den kommer her:

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

” Jeg vil ikke gi en løpende vurdering av spillernes sjanser for å bli tatt ut på laget. Det øker stresset, et stress som er hardt nok for disse spillerne allerede. Og det presser spillerne til hele tiden å la være å gjøre de nødvendige endringene i sin stil og sine systemer fordi de kortsiktig ønsker å ligge høyt på landslagssjefens «ranking».

Det er klart at internasjonale resultater er nødt til å være med i vurderingen. Det er kanskje det viktigste enkeltkriteriet under forutsetning av at alle i troppen oppfører seg ordentlig og forbereder seg seriøst. Men det er mer enn et dusin andre kriterier som teller i den endelige vurderingen (se tidligere artikkel). Ett av dem er internasjonal satsing og offensiv holdning. Så det er et pluss bare det å melde seg på i Cavendish, nesten uansett hvordan det går. Men for par som åpenbart har gode grunner til å la være å delta, er det ikke noe minus at de prioriterer det som er naturlig i deres utviklingsplaner.

For tiden består troppen av 7 par. Troppen skal fornyes over jul, og det er klart at internasjonale resultater vil påvirke hvem som da kommer med. Nye par som banker på døren er opplagt Kvangraven-Lie og Berg-Simonsen. Men en svale gjør ingen sommer, og døren er også åpen for andre par som eventuelt kommer som et kanonskudd i divisjonsspillingen.

Noen har sagt at det er for mange som har klippekort på landslaget. Det er helt meningsløst. Boye Brogeland har i praksis hatt det, men ikke en gang han har spilt på alle landslagene jeg har tatt ut siden 2010.

Det er Hoftaniska – Charlsen som har spilt mest på landslaget. Det er ikke tilfeldig, for de har vist en klar vilje til å legge om alt fra personlig livsstil til måte å snakke til hverandre på. De har forstått at det å være på landslaget er noe mye mer enn å diskutere bridge på telefonen, trene litt på BBO og spille divisjon og helgeturneringer i Norge.

Men nå er det mange andre som tydelig følger etter. Berg – Simonsen, som ikke en gang er i landslagstroppen for 2013, drar til Monaco og blir beste norske par etter å ha fått en elendig start. De gir seg ikke – på tørre møkka! Og det er langt fra det eneste gode resultatet de har internasjonalt i år. De har vokst fra juniorspillere til internasjonale størrelser på få år.

Men det er mange gode norske par. Da jeg startet som landslagssjef, lette jeg med lys og lykte etter spillere som jeg mente viste nødvendig vilje til å satse. Nå er mange gode nok – flere enn noen gang. Og de blir bedre og bedre.

Det skjer et dramatisk løft på mange fronter.

Eksempler: Austberg – Berg ansetter Geo som egen trener og setter i gang landslagssamling i Ungarn. Thomassen – Karlberg får seg egen sponsor, trener fysisk på helsestudio og lager egen web-side for å holde fansen a jour med utviklingen. Erlend Skjetne flytter til London og bor hjemme hos Espen Erichsen for å kunne diskutere og spille bridge sammen daglig og delta lettere i internasjonal sammenheng.

Noe annet som er interessant, er at vi også har par der erfarne spillere drar med seg yngre: Boye og Espen er et gammelt eksempel på dette. Men også Espen og Erlend, for ikke å snakke om Allan Livgård og Terje Aa.

Jeg velger å tro at en faktor som har bidratt til dette, er utvelgelsen av en landslagstropp for ett år av gangen. Det viser spillerne at de har kort igjen til landslaget og at de er sett. Det er bare å vise at de trener seriøst og at satsingen gir brukbare resultater. Dessverre har ikke alle fått med seg at troppen gjelder for ett år ad gangen, men det er jo gøy at Kvangraven – Lie gjerne vil være med i troppen og slår i bordet med sterke resultater både nasjonalt og internasjonalt for å bli med.

Det er kanskje overoptimistisk å tro at iveren, oppfinnsomheten og satsingen gir resultater umiddelbart, dvs i 2014. Men det er meget mulig. Uansett er det kjempeartig og et solid grunnlag for å være optimistisk på sikt.

Kommer du for å bakspille oss på Letohallen til helga?

Selv er jeg på tur i Europa under divisjonsspillingen, så jeg får ikke sett spillerne «live». Trist, men det er andre ting enn bridge i livet.”